Typisk Varald

En gang hadde jeg et problem.

Jeg fikk en stor bulk i bildøra mi, og hadde, når sant skal sies, ekstremt lite penger på kontoen min. Døra ville ikke gå skikkelig igjen, så jeg var egentlig ‘shit out of luck’, som det heter på godt norsk.

What to do, what to do… ja, hva skal man egentlig gjøre da. Det er vel ikke så mye annet å gjøre enn å låne penger da. Foreldrene mine har en pensjon som er så liten at jeg ikke gidder å høre med dem, og å låne penger fra venner og familie gjør jeg ikke – det skal visstnok være dødssynd og kimen til alt vondt her på jord. Det ble et forbrukslån da, og det var egentlig like greit. Skaden var litt for stor til at jeg kunne ta den direkte fra lønnskontoen men allikevel ikke for stor til at jeg ikke kan ta opp et lån og kvitte meg med nokså kjapt.

Men: typisk Varald ville kanskje noen sagt. Og jeg har vel en tilbøyelighet til å måtte si meg enig i akkurat det. Jeg er vel ikke født under en lykkestjerne og det tenderer til å prege meg i det aller meste jeg foretar meg.

Jeg vil vel kanskje karakterisere meg som noe pessismistisk innstilt til livet, og er vel ikke den absolutt mest sprudlende personen jeg vet om. Men vennene mine aksepterer meg for den jeg er, og jeg tenker at jeg får være fornøyd med det. Det er snille folk altså, og jeg fatter egentlig ikke at de gidder. Men jeg antar at jeg er takknemlig på en slags forvridd måte.

Varald er Varald, og ikke noe å gjøre med det.

Det er snart jul. Vet ikke helt om jeg orker med gaver i år. Det er så dyrt. Håper ingen kommer med gaver hit da, for da er jeg nødt til å kjøpe dem en løkpølse på Esso på julaften. Og det vil jeg ikke.